lørdag 19. desember 2020

Sesongen 2020

Før sesongstart i år hadde jeg en god følelse. 2019 var ikke mitt beste år, men med større kjennskap til mange områder i Mjøsa, og med økt tro på egne ferdigheter innen agnfiske, var det grunn til å håpe på 2020 som et bedre fiskeår. Og, året startet på beste måte på Vänern. Jevnt over godt fiske, og en toppfisk 10,3kg var fasiten da januar var over. Lite visste jeg om at neste tur skulle bli den siste på Vänern på lang tid: Coronaen kom, og coronaen ødela. En lenge planlagt tur til Dalbergså med gjengen måtte skrinlegges. Det var en stor nedtur.


Istedenfor trolling i Sverige, ble ventetiden inn mot 1.mai preget av isfiske og stangfiske fra land. Begge deler med fine opplevelser, men trollingabstinensene var til å ta og føle på. Lite fiske vinter og vår var nok en medvirkende årsak til at det ble mange timer på Mjøsa da mai endelig kom. Måneden ga både mange og større fisker enn vanlig, deriblant flere rett over og under 5kg. 31.mai kom månedens høydepunkt; en ørret på 6100 gram. 


Juni måned ønsket ikke å levere dårligere enn mai. De første to ukene ga flere fine ørret på agnfisk og flasher. Det er en type fiske jeg har hatt dårlig kontroll på tidligere, men årets fangster feide all tvil om hvorvidt man skal satse videre på dette tilside. 14.juni, under første del av Gjesvær Cup, kom årets største mjøsørret. Den tok, som de fleste andre, på agnfisk. Etter to år uten punding, var plutselig årets andre fisk over den magiske grensa sikret. Vekta var 7010 gram.


2020 skulle også bli et bra konkurranse-år, til tross for et corona-avlyst NM. Jeg har fortsatt tilgode å vinne noe, men resultatene lot seg høre, og 2.de plassen på Fiskefesten i Rendalen henger høyt når året skal oppsummeres. Arild Falkfjell og jeg dannet "Team Fjørfalken", og vi stiller nok opp igjen til nye 45 timers non-stop fiske i 2021. 


Juli og august er feriemåneder, men utenom familietiden ble det også tid for trolling. Blant de beste minnene er nok en tur med Arild i slutten av juli, hvor vi var så heldige å få ikke mindre enn to ørreter i 5kilos-klassen. 


Det gode året ble vingeklipt av en gedigen nedtur: Med september sprakk nyheten om myndighetenes ønske om stans av settefisk i Mjøsa. Jeg orker rett og slett ikke å skrive mer om det. Dette er en kamp vi foreløpig har tapt, men ikke gitt opp. Gir vi opp, vil Mjøsa dø som fiskeplass. Så enkelt, og så jævlig er det. Fortsettelse følger! Fra og med oktober var det også slutt på det gode fisket. Et uvanlig tregt fiske, sannsynligvis forårsaket av en like uvanlig høy vannstand, preget hele høsten. Jeg flyttet båten til Biristrand, og i takt med at tømmerstokker, gress og annen dritt forsvant, ble fisket bedre. Helt frem til siste tur den 11. desember var fisket bra - dvs. ikke fantastisk, men med godkjent fisk nesten hver dag. Noe "stang ut" gjorde at vinterens største fisk ble denne på 70 cm:


Planleggingen av neste sesong er allerede godt i gang, men visse ting har vi ikke kontroll over. Vi kan bare håpe at viruset forsvinner, og at grensene mot nabolandet igjen kan åpnes. De uvanlig hyppige fangstene av storlax i Vänern vil bli sjeldnere, grunnet mangelen på utsett av Guldspångslax. Til stor glede er det dog meldt om et godt stamfiske i høst, og tilgang til ny Guldspångslax fom 2022. Om Mjøsa "dør", vil man iallfall ha et berettiget håp om fortsatt godt fiske på Vänern igjen i fremtida. Det vil bety enormt mye. Høst -og vinterfisket på Vänern har vært særdeles godt i år, og det er ikke med lite misunnelse man har kunnet lese om fangstene. Akkurat det må jeg bare innrømme. 

På Storsjøen i Rendalen er det varslet endring av fiskereglene, og det gjenstår å se om Fylkesmannens ønske om bl.a et max antall stenger på 4 vil materialisere seg. En ny lov om innlandsfiske har også sett dagens lys i 2020. Denne vil i ytterste konsekvens vil gjøre praktisering av C&R vanskeligere. 2020 har vært et godt fiskeår, men dessverre også et nokså dårlig år på mange andre måter. Det er vanskelig å ikke føle at vår hobby/livsstil er "under angrep". 

Nå går det mot jul, og Team Fjørhanens julegave til seg selv er snart montert i båten: På neste tur er Lowrance Livesight tilgjengelig i Benetauen. Det alene gir grunn til å glede seg litt ekstra til 2021. La oss håpe det beste for det nye året. Godt Jul, og godt Nyttår!



tirsdag 1. desember 2020

En uvanlig høst

Denne bloggen ville normalt vært preget av bilder av svensk laks og ørret nå. Høsten på Vänern har hvert år siden 2014 vært noe jeg har gledet meg veldig til. Nå er corona her, og minner oss på alt vi daglig tar for gitt. Heldigvis finnes alternativer, når prioritet nummer èn forsvinner. Da går man til prioritet 2, også kalt Mjøsa. Mye av høsten på Mjøsa ble ødelagt av unormalt høy vannstand, og fiskebettet var mildt sagt tregt lenge. Det er det fortsatt, men noe bedring har man merket. 

Nylig tilbragte jeg tre dager i nordre deler av Mjøsa. Det ble en fin tur, med totalt 6 tellefisk og x antall bomhugg. Nokså bra det, faktisk, i forhold til hvordan høsten har vært. Vanntemperaturen var nede i 5,5 grader enkelte steder, og valget falt på agnfiske. Ikke så overraskende; jeg har kjørt med "plastikk" i bare to turer denne sesongen. "Prosjekt agnfisk" vil nok fortsette i uforminsket styrke - det blir bare morsommere etter hvert. Med nyinnkjøpt fryser og Livesight snart montert i båten er det ikke noe som tyder på storinnkjøp av wobblere. Jeg har nok av dem, og de vil bli brukt på Vänern når grensen mot nabolandet åpnes igjen. Agnfisk er ikke best hver gang!


Turens største på 70 cm.

Laua - verdt sin vekt i gull!

Flott villfisk på 62 cm.


søndag 4. oktober 2020

Høstdreggen 2020

Høstdreggen 2020 er over. Torkel Skoglund stilte som matros, og vi hadde en veldig hyggelig tur. Oktoberfiske er sjelden enkelt, og var det heller ikke denne gang. Prøvefiske sør i sjøen dagen før ga èn lovlig ørret på 55cm, og valg av fiskeplass på konkurransedagen falt dermed på nordligere områder. Vi hadde fisk under båten hele dagen, og håpet om tellefisk var tilstede hele tiden selv om de første fire timene kun ga to undermålere.

Klokken 1115 begynte en god periode for oss. En flott villfisk på 58cm tok ei laue bak en vk-flasher på  15 meters dyp. Perioden varte til kl. 1415, da det kom opp en 53 cm lang, like feit villfisk. Den tok en hjemmelakket Jackpot-skalle på samme dyp. Innimellom kom det også opp to fisker på 51 cm, og en Apex R73 sørget for et hugg og nok en undermåler. Marginene var ikke helt med oss (minstemål 52cm), men fangsten holdt til delt 5.te plass av 71 deltakende team. Av alle disse båtene fikk bare 19 godkjent fisk, og ingen fikk mer enn to fisk. Det sier det meste om bettet! 

Siste del av Gjesvær Cup er flyttet til 17. oktober. Håper å kunne delta da, og at Torkel slenger seg med igjen. Forhåpentligvis kommer det et høytrykk snart, så det blir litt fart i fisken. NB! Avslutter med å gratulere Tore Finberg som fikk ørreter på 5,0 og 8,2 kg på fredag! Helt rått.

 

Torkel med 58cm mjøsørret

Tore Finberg med kjempefisken



torsdag 24. september 2020

Agnfisk!

En agnfisker får aldri ro i sjela før fryseren er full med agnfisk. Og; agnfiskens kvalitet betyr alt. Da er det best å skaffe den sjøl - så får man det som man vil. Moro er det og! Pausen i fisket på Mjøsa er en perfekt tid å gjøre det på. Da er vannet kaldt, og kvaliteten på agnfisken tilsvarende bedre enn om sommeren. Bare en drøy uke igjen nå, så er det på`n igjen!






fredag 11. september 2020

Mjøsas skjebne avgjøres nå!

Fylkesmannen ønsker å ende Mjøsas dager som attraktiv fiskeplass ved å stanse et av norgeshistoriens beste settefiskprosjekt. Her er min klage:

I forbindelse med Fylkesmannens ønske om stans av settefisk i Mjøsa, antar jeg at embetet vil motta nok av faglige begrunnede klager. Det er mange grunner til å fortsette med settefisk, og disse er allerede fremsatt av forskjellige aktører. Så vidt jeg kan se, er alle argumenter og rapporter i favør av settefisk, oversett. Med min klage ønsker jeg å sette fokus på hva stans av settefisk vil kunne føre til for folk og miljø rundt vår fantastiske innsjø. Jeg mener Fylkesmannen bør redegjøre for slike konsekvenser, og forklare hvorfor de ikke tas hensyn til, når han beslutter å stanse et prosjekt som har holdt liv i sjøen i så mange år.


Settefisk fra Mjøsa.

                                         

Det kan være vanskelig for utenforstående å forstå hvor viktig mjøsfisket er for enkelte av oss. Det vil si - vi har etter hvert blitt ganske mange. Gruppa "Mjøsfiskern" på Facebook har for øyeblikket 3920 medlemmer. De enkelte fiskeforeningene rundt sjøen drives godt og kan vise til en sunn økonomi. Det samme gjelder Norges Trollingforbund. Under NM i trollingfiske, som hvert år arrangeres på Mjøsa, er det mellom 100-200 deltakere. Miljøene rundt sjøen er i stadig vekst, til glede for både fiskere og næringsliv.

Når det gjelder fiske etter ørret på Mjøsa, er dette for meg ingen hobby. Det er en livsstil - en måte å leve på. Det å være mjøsfisker innebærer en egen identitet, og vi som holder på mest, har funnet oss selv og meningen med våre liv. Sjøl jobber jeg i politiet, men jeg er ikke politimann. Politirollen er nettopp det - en rolle. Jeg er mjøsfisker, og jeg er stolt av det. Jeg bruker all fritid på Mjøsa, og når jeg ikke er der, planlegger jeg ny tur. Utstyr handles til enhver tid, helst lokalt. Det går aldri èn eneste dag uten at jeg gjør et eller annet relatert til mjøsfiske, og i tankene er jeg på Mjøsa døgnet rundt. Det er livet mitt, det er min pensjonsplan, det er mitt "alt" etter nærmeste familie.


Fisket på Mjøsa de senere årene har vært godt. Slutt på kommersielt garnfiske og utstrakt bruk av C&R er etter min mening de viktigste årsakene til de store vandringene av fisk opp til Hunderfossen de siste 3-4 årene. Dette har skjedd til tross for dårlige gyteforhold, varierende vannføring etc - det nærmest totale fravær av fiskevennlige tilpasninger fra kraftprodusentens side. Det faktum at mange, mange store og små Hunderørret til enhver tid drepes i fossen er gjentatt til det kjedsommelige, tilsynelatende uten effekt. De svært negative konsekvensene demningen har for livet i Lågen og Mjøsa er kjente, og vil ikke debatteres videre her - til tross for at ingen virker å ha vilje til å gjøre noe med dem. Mjøsa og Lågen har overlevd som attraktive sportsfiskeplasser pga settefisken, en settefisk man nå ønsker kutte ut, etter min mening på bakgrunn av antakelser - en dårlig begrunnet formening om at Hunderørretstammen vil klare seg selv, og i frykt for genetiske defekter hos Hunderørreten. Det siste til tross for at ingen slike defekter er observert pr. i dag. Det hele virker som et sjansespill, med Hunderørretens eksistens og mange menneskers livskvalitet i potten.

For meg og mine likesinnede fremstår Fylkesmannens vedtak som en varslet katastrofe. Vi vet at gjenfangst av settefisk under konkurranser normalt ligger rundt 40%. Mao vil fisket i Mjøsa være omtrent halvparten så attraktivt anslagsvis 3-4 år etter at siste settefisk er satt. Kompenserende tiltak, derunder restriksjoner på fisket, vil kunne være en naturlig konsekvens. Noen vil se på dette som en slags "dobbeltstraff". For meg personlig vil ikke forslag om f.eks en daglig kvote eller maksmål være ensidig negativt. Jeg er villig til å ta et slikt ansvar, men ikke fordi utsetting av fisk opphører. 

La det være sagt; vi fiskere bryr oss om Hunderørreten! Vi behandler den med største beundring og respekt, og for de aller fleste av oss som holder på mest, er det ikke ørretens verdi som mat som veier tyngst. Det er opplevelsen, den enorme gleden av å være så privilegerte at vi kan dyrke livsstilen vår i samspill med naturen, sjøen og lokalsamfunnet, som teller. Personlig setter jeg tilbake 9 av 10 fisker, og gleder meg veldig over at de som tar livet av alt de får er i et kraftig mindretall, om de i det hele tatt fortsatt finnes. Jeg vet at mange av de ivrigste mjøsfiskerne praktiserer sitt fiske på samme måte. Vi vil alle det beste for fisk og sjø, samtidig som det er viktig for oss at det gode fisket opprettholdes. Vi er mange som ser mjøsfisket som en viktig del av vår kulturarv, og forsøker å så interesse hos de kommende generasjonene. Det å dele fantastiske fiskeopplevelser med egne barn har en uvurderlig verdi!

Med Fylkesmannens vedtak er alt dette; vår måte å leve på, Mjøsas verdi som fiskeplass, den enormt helsebringende effekten mjøsfisket har på tusenvis av mennesker rundt sjøen, truet. Vi ser at mange aktører med høy kompetanse på fagfeltet argumenterer imot stans av settefisk. Vi ser at de mener at Hunderørreten vil forsvinne på relativt kort tid om det skjer. Likevel holder Fylkesmannen på sitt. Vi kjenner på maktesløshet og oppgitthet - rett og slett sorg over det som er i ferd med å skje. Jeg er bekymret over en tilsynelatende voksende filosofi om at natur skal bevares, men ikke brukes. Selv er jeg opptatt av å bevare norske jakt –og fisketradisjoner. Jeg mener at en Hunderørretstamme uten verdi som sportsfisk - fordi stammen er minimal - er nokså uinteressant. Det er ingenting i veien med Mjøsas settefisk, hverken kvalitetsmessig eller på andre måter. Jeg ser naturligvis at idealsituasjonen ville vært å ha en selvbergende stamme av villfisk. Men, som så mange andre, har jeg liten tro på at dette vil skje i Mjøsa i overskuelig fremtid. Til det fremstår de menneskeskapte hindrene altfor mange, og store. 

For meg virker det som om avgjørelsen ble tatt idet departementet påla Fylkesmannen å utrede vedrørende stans av settefisk. Jeg er redd dette ble ansett som en ordre om gjennomføring, og at det nå har gått prestisje i saken. Jeg har dessverre begrenset tillit til at utsett av fisk noen gang vil gjenopptas, selv om det skulle vise seg at dette går som fryktet. Mitt skrekkscenario er et Mjøsa tomt for fiskere, et Mjøsa med interesse kun for eiere av vannscootere og lystbåter. Det kan kanskje virke overdrevent og i overkant negativt, men for meg er dette scenarioet en høyst aktuell fremtidsutsikt. Hvorfor ta sjansen på noe slikt? Jeg låner Ole Nashougs ord og spør: Hvorfor kan ikke myndighetene unne folk et godt mjøsfiske?

Jeg vil i tillegg spørre følgende: Anser Fylkesmannen verdien av en minimal/utdøende Hunderørretstamme større enn de enormt store helsemessige og samfunnsøkonomiske verdiene et godt sportsfiske innebærer? Hvis Hunderørretstammens overlevelse er prioritet nummer èn - hvorfor utbedres ikke da de elendige forholdene i Hunderfossen? Hvorfor slås det ikke hardere ned på de mange "uhellene" hvor vannstanden på kort tid endres dramatisk, med fiskedød som resultat?  Hvordan tror Fylkesmannen det vil gå med en allerede sterkt redusert stamme av Hunderørret når demningen en dag skal utbedres? Det finnes metoder for å bevare genetikken hos settefisk. Hvorfor brukes ikke disse?

 

Meningene ytret i denne klagen er mine egne, men jeg vet de deles av mange. Jeg ber ydmykt om at vedtaket omgjøres. Jeg husker godt de mange turene på Mjøsa med min far på 80 -og 90-tallet. Det var ikke mye fisk å få. Det er med stor sorg jeg registrerer at kursen tilbake i tid allerede kan være satt. 

 

søndag 30. august 2020

Gjesvær Cup, del 2

I går var det tid for andre runde av Gjesvær Cup. Jeg stilte til start med tre agnfisk og èn Apex. Området var Sterud-Kise.

Som alltid når jeg er med på konkurranser, skjer det noe rart. Det første jeg gjorde var å håve av en pen fisk. Kroken festet seg på utsiden av håven og fisken skled ut av nettet tre ganger før den var fri. Det viste seg å koste meg tredjeplassen. I stedet ble det til slutt tre godkjente fisker og en 7.de plass blant 39 deltakere. Litt bittert der og da, men shit happens. Det er en del av gamet å få fisken helt opp i båten, og jeg er uansett ganske fornøyd med innsatsen. At Jens Edgar Haugen m/sønn knep tredjeplassen rett før slutt var veldig hyggelig, og vinneren var overlegent best. Det er bare å stå på neste gang, og det blir i oktober. Inntil da får mjøsørreten litt velfortjent hvile!