24. juni 2011 - Bomber Tor

Det er hustrig på Mjøsa, natt til 24.de juni  2011. Skylaget ligger lavt, og det blåser sterkt. Mørkt, mørkt – og kaldt, men for de som kjører att og fram på landets største innsjø, går solen egentlig aldri ned. Med mulighet for unntak.

”Tor” har mange navn. Bomber 15A er familien hans, hvor også broren Rune, hører til. I natt henger  Tor i 95 fot line på midtsprøttet. Svart og orange dingler han etter skuta i drøye to knops fart, kanskje 1,5 meter under flata. I tre timer svømmer Tor blant kvist og trepinner før han får besøk, men besøket vil ham ikke vel. En skygge eksploderer innpå, gaper over og tverrsnur. Tor har gjort jobben sin, og stafettpinnen overleveres meg i form av vepsehissige rykk i stangtopp og snelleutras som varmer.  Da de andre stengene er tatt inn, er godt over 200 fot snøre ute.

Jeg vet ikke hvorfor, men stor fisk kommer ofte lett med innover når man først begynner å sveive. En stund. Som om den ikke mener å ha særlig å frykte. Men, her har mange fiskerfeil blitt gjort, og mange fisk blitt undervurdert. Idet jeg slår av motoren, og gleder meg over kampens enkelhet så langt, er det nettopp en slik generaltabbe jeg gjør.

På tross av mørket og høye, skummende bølgetopper kommer ryggfinnen på dyret til syne rundt 10 meter fra styrbord side. Etter en hittil god sesong, med ny bestenotering og flere fine fisker på samvittigheten, panorerer bilder av pundingen seg allerede oppe i topplokket. Denne vil ”toppa heile driten!” Så begynner helvetet.

Ørreter liker ikke båter. Iallfall ikke min fars, som jeg nå sitter i. Og aldri, aldri har jeg kjent sterkere bevis på trangen til å komme seg unna nettopp den. Det hviner i både snelle og vindkast mens jeg kastes opp og ned, midt imellom Gillundstranda og Holmen. Frisk, ren sønnavind rett på, og svær, vill salmo trutta rett ned. Mange meter ned. Jeg må snu båten medvinds for å få bedre arbeidsforhold, og gjenvinner troen på suksess. For et øyeblikk. Vil fisken aldri stanse?

Med klare paralleller til kveitefiske i Nordland i tankene, pumpes fisken opp fra dypet. Opp til 5-6 meter, og så ned igjen. Flere ganger. Jeg skjønner at Tor må ha et fått et sabla godt tak, ellers ville dette vært over, og der, i et lite sekund, skimtes Tors prangende, orange bakdel. Så blir sena slakk. Fullstendig slakk. Hjertet synker som en stein, men det er noe som kommer opp som en rakett. Fisken.

På fars båt er det en to-delt plastkalesje. En slik du kan kneppe ned, og av. På grunn av vinden har jeg latt den fremre delen være på. Hadde jeg tatt den av, ville dyret ligget i båten nå. I stedet ser jeg at en stk. fisk, størrelse punding+, åpenbarer seg umiddelbart foran meg, i hodehøyde, på en knapp armlengdes avstand. Vi har faktisk øyekontakt, fisken og jeg – og tro meg – en mer sjokkert fisker har ingen fisk sett. 

Plastkalesjen rister idet fisken slår inn i siden, og deiser ned i vannet igjen. Det er et under at den fortsatt er på! ”Tor, din jævel!”, vræler jeg mot vinden. Adrenalinet har nådd farlige høyder – og bare håving gjenstår.

Tre, fire forsøk gjøres før fisken er innen avstand av forløsende garnmasker. Et par ganger er fisken innafor ramma, men den svømmer fortere enn jeg kan følge etter. Det er nå motoren skulle vært på, men jeg kan ikke fordra forræderiske propeller. Sikten er elendig, balansekunsten vanskelig, koordinasjon mellom venstre og høyre arm en stor utfordring. Båten driver fritt på bølgetoppene. Nå må det snart skje – Tor kan ikke holde fast for alltid!

Den røde lanterna på babord side lager bilder på vannet. Det blinker som med varselskrift: ”Fare, ikke forsøk håving forfra!” Så hvorfor er det nettopp det jeg gjør? Jeg vet ikke, men fristelsens kraft, og høyre arms utmattelse bønnfaller meg – og idet jeg ser Tor lyse orange i passe fart og høyde inn fra venstre, skjer det. Tor er skapt for å feste seg i ting. Håvgarn er han desidert best på. Idet han får tak i de første maskene, spenner de seg stramme som strengene på et tennisracket, og fisken blir liggende oppå, vridende, hoppende, som om den var på land. Verdens sterkeste arm kan ikke hjelpe meg nå. Armen er helt utstrakt, enhver muskel sjanseløs på å løfte. Tor glipper. Det er over. Fra håvmaskene over vannet er det som om han ser på meg med fuglehundens øyne etter bomskudd. Dust.

Glad er jeg for å ha nådd en anstendig alder. Slik jeg engang var, kunne en slik opplevelse på det nærmeste betydd game over for langt mer enn kampen om en ørret. Jeg trenger ikke fortelle deg om lammende følelser når snøret blir slakt. Du kjenner dem godt. Jeg trenger neppe utdype om etterpåklokskap, anger, og en adrenalinstyrt trang til å knekke stenger, èn etter èn. Men la meg fortelle deg følgende: Den fisken fortjente å leve! Og det aksepterte jeg merkelig fort. Jeg har tilgitt meg selv med løfte om aldri å gjenta samme feil. Hva gjelder Tor, har jeg fortsatt dårlig samvittighet. Han har ikke fungert etterpå.