Mjøsas skjebne avgjøres nå!

Fylkesmannen ønsker å ende Mjøsas dager som attraktiv fiskeplass ved å stanse et av norgeshistoriens beste settefiskprosjekt. Her er min klage:

I forbindelse med Fylkesmannens ønske om stans av settefisk i Mjøsa, antar jeg at embetet vil motta nok av faglige begrunnede klager. Det er mange grunner til å fortsette med settefisk, og disse er allerede fremsatt av forskjellige aktører. Så vidt jeg kan se, er alle argumenter og rapporter i favør av settefisk, oversett. Med min klage ønsker jeg å sette fokus på hva stans av settefisk vil kunne føre til for folk og miljø rundt vår fantastiske innsjø. Jeg mener Fylkesmannen bør redegjøre for slike konsekvenser, og forklare hvorfor de ikke tas hensyn til, når han beslutter å stanse et prosjekt som har holdt liv i sjøen i så mange år.

Settefisk fra Mjøsa.

                                        　

Det kan være vanskelig for utenforstående å forstå hvor viktig mjøsfisket er for enkelte av oss. Det vil si - vi har etter hvert blitt ganske mange. Gruppa "Mjøsfiskern" på Facebook har for øyeblikket 3920 medlemmer. De enkelte fiskeforeningene rundt sjøen drives godt og kan vise til en sunn økonomi. Det samme gjelder Norges Trollingforbund. Under NM i trollingfiske, som hvert år arrangeres på Mjøsa, er det mellom 100-200 deltakere. Miljøene rundt sjøen er i stadig vekst, til glede for både fiskere og næringsliv.

Når det gjelder fiske etter ørret på Mjøsa, er dette for meg ingen hobby. Det er en livsstil - en måte å leve på. Det å være mjøsfisker innebærer en egen identitet, og vi som holder på mest, har funnet oss selv og meningen med våre liv. Sjøl jobber jeg i politiet, men jeg er ikke politimann. Politirollen er nettopp det - en rolle. Jeg er　mjøsfisker, og jeg er stolt av det. Jeg bruker all fritid på Mjøsa, og når jeg ikke er der, planlegger jeg ny tur. Utstyr handles til enhver tid, helst lokalt. Det går aldri èn eneste dag uten at jeg gjør et eller annet relatert til mjøsfiske, og i tankene er jeg på Mjøsa døgnet rundt. Det er livet mitt, det er min pensjonsplan, det er mitt "alt" etter nærmeste familie.

Fisket på Mjøsa de senere årene har vært godt. Slutt på kommersielt garnfiske og utstrakt bruk av C&R er etter min mening de viktigste årsakene til de store vandringene av fisk opp til Hunderfossen de siste 3-4 årene. Dette har skjedd til tross for dårlige gyteforhold, varierende vannføring etc - det nærmest totale fravær av fiskevennlige tilpasninger fra kraftprodusentens side. Det faktum at mange, mange store og små Hunderørret til enhver tid drepes i fossen er gjentatt til det kjedsommelige, tilsynelatende uten effekt. De svært negative konsekvensene demningen har for livet i Lågen og Mjøsa er kjente, og vil ikke debatteres videre her - til tross for at ingen virker å ha vilje til å gjøre noe med dem. Mjøsa og Lågen har overlevd som attraktive sportsfiskeplasser pga settefisken, en settefisk man nå ønsker kutte ut, etter min mening på bakgrunn av antakelser - en dårlig begrunnet formening om at Hunderørretstammen vil klare seg selv, og i frykt for genetiske defekter hos Hunderørreten. Det siste til tross for at ingen slike defekter er observert pr. i dag. Det hele virker som et sjansespill, med Hunderørretens eksistens og mange menneskers livskvalitet i potten.

For meg og mine likesinnede fremstår Fylkesmannens vedtak som　en varslet katastrofe. Vi vet at gjenfangst av settefisk under konkurranser normalt ligger rundt 40%. Mao vil fisket i Mjøsa være omtrent halvparten så attraktivt anslagsvis 3-4 år etter at siste settefisk er satt. Kompenserende tiltak, derunder restriksjoner på fisket, vil kunne være en naturlig konsekvens. Noen vil se på dette som en slags "dobbeltstraff". For meg personlig vil ikke forslag om f.eks en daglig kvote eller maksmål være ensidig negativt. Jeg er villig til å ta et slikt ansvar, men ikke fordi utsetting av fisk opphører.　

La det være sagt; vi fiskere bryr oss om Hunderørreten! Vi behandler den med største beundring og respekt, og for de aller fleste av oss som holder på mest, er det ikke ørretens verdi som mat som veier tyngst. Det er opplevelsen, den enorme gleden av å være så privilegerte at vi kan dyrke livsstilen vår i samspill med naturen, sjøen og lokalsamfunnet, som teller. Personlig setter jeg tilbake 9 av 10 fisker, og gleder meg veldig over at de som tar livet av alt de får er i et kraftig mindretall, om de i det hele tatt fortsatt finnes. Jeg vet at mange av de ivrigste mjøsfiskerne praktiserer sitt fiske på samme måte. Vi vil alle det beste for fisk og sjø, samtidig som det er viktig for oss at det gode fisket opprettholdes. Vi er mange som ser mjøsfisket som en viktig del av vår kulturarv, og forsøker å så interesse hos de kommende generasjonene. Det å dele fantastiske fiskeopplevelser med egne barn har en uvurderlig verdi!

Med Fylkesmannens vedtak er alt dette; vår måte å leve på, Mjøsas verdi som fiskeplass, den enormt helsebringende effekten mjøsfisket har på tusenvis av mennesker rundt sjøen, truet. Vi ser at mange aktører med høy kompetanse på fagfeltet argumenterer imot stans av settefisk. Vi ser at de mener at Hunderørreten vil forsvinne på relativt kort tid om det skjer. Likevel holder Fylkesmannen på sitt. Vi kjenner på maktesløshet og oppgitthet - rett og slett sorg over det som er i ferd med å skje. Jeg er bekymret over en tilsynelatende voksende filosofi om at natur skal bevares, men ikke brukes. Selv er jeg opptatt av å bevare norske jakt –og fisketradisjoner. Jeg mener at en Hunderørretstamme uten　verdi som sportsfisk - fordi stammen er minimal - er nokså uinteressant. Det er ingenting i veien med Mjøsas settefisk, hverken kvalitetsmessig eller på andre måter. Jeg ser naturligvis at idealsituasjonen ville vært å ha en selvbergende stamme av villfisk. Men, som så mange andre,　har jeg liten tro på at dette vil skje i Mjøsa i overskuelig fremtid. Til det fremstår de menneskeskapte hindrene altfor mange, og store.　

For meg virker det som om avgjørelsen ble tatt idet departementet påla Fylkesmannen å utrede vedrørende stans av settefisk. Jeg er redd dette ble ansett som en ordre om gjennomføring, og at det nå har gått prestisje i saken. Jeg har dessverre begrenset tillit til at utsett av fisk noen gang vil gjenopptas, selv om det skulle vise seg at dette går som fryktet. Mitt skrekkscenario er et Mjøsa tomt for fiskere, et Mjøsa　med interesse kun for eiere av vannscootere og lystbåter. Det kan kanskje virke overdrevent og i overkant negativt, men for meg er dette scenarioet en høyst aktuell fremtidsutsikt. Hvorfor ta sjansen på noe slikt?　Jeg låner Ole Nashougs ord og spør: Hvorfor kan ikke myndighetene unne folk et godt mjøsfiske?

Jeg vil i tillegg spørre følgende: Anser Fylkesmannen verdien av en minimal/utdøende Hunderørretstamme større enn de enormt store helsemessige og samfunnsøkonomiske verdiene et godt sportsfiske innebærer? Hvis Hunderørretstammens overlevelse er prioritet nummer èn - hvorfor utbedres ikke da de elendige forholdene i Hunderfossen? Hvorfor slås det ikke hardere ned på de mange "uhellene" hvor vannstanden på kort tid endres dramatisk, med fiskedød som resultat?　 Hvordan tror Fylkesmannen det vil gå med en allerede sterkt redusert stamme av Hunderørret når demningen en dag skal utbedres? Det finnes metoder for å bevare genetikken hos settefisk. Hvorfor brukes ikke disse?

　

Meningene ytret i denne klagen er mine egne, men jeg vet de deles av mange. Jeg ber ydmykt om at vedtaket omgjøres.　Jeg husker godt de mange turene på Mjøsa med min far på 80 -og 90-tallet. Det var ikke mye fisk å få. Det er med stor sorg jeg registrerer at kursen tilbake i tid allerede kan være satt.